Debatt på etisk grunnlag - bioteknologi

Lina er 15 år og har en arvelig muskelsykdom som gjør at hun gradvis mister styrke i beina. Legene tilbyr henne å delta i et forskningsprosjekt med genterapi som kan rette opp genfeilen og stoppe sykdommen. Hun er både håpefull og redd – behandlingen er lovende, men fortsatt eksperimentell.
Samtidig har Lina alltid vært mye lavere enn jevnaldrende, en ufarlig genetisk variasjon hun føler påvirker selvtilliten hennes. Da hun hører om genterapien, lurer hun: Hvis de kan endre ett gen, hvorfor ikke et som påvirker høyden hennes?
Legen forklarer at genterapi bare brukes mot alvorlige sykdommer, ikke for å endre normale, ufarlige egenskaper. Lina forstår, men kjenner seg likevel delt – takknemlig for muligheten til behandling, men skuffet over at det hun selv opplever som et problem ikke kan endres på samme måte.

Sara og Jonas er studenter og blir uventet gravide. De har lite penger, men sterk støtte i hverandre. Begge er religiøse og prinsipielt imot abort, og bestemmer seg derfor for å ikke ta fostervannsprøve eller tidlig fosterdiagnostikk, selv om leger tilbyr informasjon om risikoer og mulige tilstander.
Familiene deres har heller ikke ressurser til å hjelpe dersom barnet skulle trenge omfattende oppfølging, og paret kjenner på uro: Hva om barnet får en alvorlig sykdom de ikke er forberedt på? Samtidig føler de at en test ville binde dem til valg de ikke ønsker å måtte ta.
Dagene før neste kontroll snakker de mye om ansvar, tro og praktiske utfordringer. De står fast på valget sitt, men kjenner hvor vanskelig det er å balansere egne prinsipper mot frykten for en fremtid de ikke vet om de kan håndtere.

Elin og Marius har vært sammen i flere år og ønsker seg barn, men de har forsøkt lenge uten å lykkes. Flere undersøkelser viser at Marius har svært lav sædkvalitet, og at sjansen for å bli gravide på naturlig måte er liten. Legen foreslår assistert befruktning, men paret kjenner seg usikre.
De har ingen religiøse innvendinger, men Elin er bekymret for om prosessen kan bli fysisk og psykisk krevende, mens Marius føler et ubehag ved tanken på at teknologien skal “ta over” noe som han mener burde være naturlig. Samtidig kjenner begge et sterkt ønske om å bli foreldre.
Etter en lang samtale med helsepersonell får de god informasjon om både muligheter og begrensninger. Hjemme sitter de igjen med mange spørsmål: Hvor mye hjelp er det riktig å ta imot? Hva gjør dette med deres følelse av foreldreskap? Og hvor går grensen mellom behandling og å styre mer enn de burde?

Nora studerer bioteknologi og har alltid vært fascinert av forskning. En dag får hun høre om et internasjonalt prosjekt som jobber med terapeutisk kloning – der celler klones for å lage vev som kan brukes til behandling av sykdommer. Samtidig har Noras yngre bror en alvorlig leversykdom som kan kreve transplantasjon i framtiden.
Nora blir plutselig personlig engasjert. Tanken på at kloning av pasientens egne celler kan skape nytt, kompatibelt vev gir henne håp. Men hun kjenner også ubehag. Er det riktig å bruke teknologien når den ligger nær grensen til å kunne skape hele organismer? Og hva skjer hvis samfunnet åpner for mer enn bare medisinske formål?
Hun diskuterer med medstudenter og innser at teknologien kan hjelpe mange – men også reiser store spørsmål om identitet, menneskeverd og hvor grensene bør gå.

Emil er 17 år og har nylig fått vite at moren hans har en sykdom som gradvis ødelegger nervecellene hennes. Legene forteller at det forskes på behandlinger basert på stamceller, der uspesialiserte celler kan utvikles til erstatning for skadede vev. Noen slike behandlinger bruker pasientens egne celler, mens andre krever stamceller fra donerte embryoer.
Emil blir både håpefull og usikker. Han liker tanken på at moderne bioteknologi kan hjelpe moren, men kjenner ubehag ved at enkelte metoder innebærer bruk av materiale som ellers kunne utviklet seg til et menneske. I klassen snakker de om ulike typer stamceller, og om hvor grensen går mellom forskning og etikk.
Hjemme sitter Emil med spørsmål han ikke klarer å slippe: Hvor mye er det riktig å ofre for å redde et liv? Og hvem skal egentlig bestemme hvilke kilder til stamceller som er etisk akseptable?